Tysk jaktterrier er avlet for jakt. Hos mange individer trenger vi derfor ikke å skape jaktlysten. Oppgaven vår er å gi den unge hunden erfaring, lære den å bruke egenskapene sine riktig og utvikle en hund som både kan arbeide selvstendig og fungere sammen med føreren.
Innjaging er mer enn å slippe hunden og håpe at resten ordner seg. Søk, sporing, drevsikkerhet, fart, mål, losføring, tapsarbeid og tilbakegang utvikles gjennom erfaring. Hvor raskt det skjer varierer mye mellom individer.
Skal man vurdere utviklingen til en ung jaktterrier, holder det ikke å se på hvor lenge den jager. Hele arbeidet må vurderes. Hvordan finner den viltet? Holder den riktig spor? Hvordan løser den tap? Hvordan høres losen ut? Og hva skjer når drevet er slutt?
Søk er hundens aktive leting etter vitring. Den skal bruke terrenget, vinden og nesen for å finne tegn etter vilt. Først når hunden har funnet et konkret spor går arbeidet over fra søk til sporing.
Når hunden har funnet et spor, må den klare å følge det gjennom vegetasjon, kryssende spor og skiftende underlag. Nøyaktighet og evnen til å arbeide videre når sporet blir vanskelig er viktige egenskaper.
Drevsikkerhet handler om evnen til å holde arbeidet sammen også når forholdene blir vanskelige. En sikker hund løser små tap og arbeider seg videre uten at losen stadig bryter sammen.
Tyske jaktterriere varierer mye i fart. Vi foretrekker personlig hunder med middels fart og god kontakt med viltet. De kan ofte få viltet til å bevege seg mer kontrollert i terrenget i stedet for å presse det rett gjennom.
Målet er stemmen hunden bruker under arbeidet. Noen har mørkt mål, andre lysere. Det viktigste er at hunden er hørbar og at føreren og postene kan følge utviklingen i jakten.
De beste hundene kan være tydelige nok til at du hører forskjell på fotarbeid, uttak, ordinær los, stålos, tap og i noen tilfeller bakspor. Det gir jegeren langt mer informasjon enn en hund som bruker samme mål hele tiden.
Når hunden mister sporet begynner en viktig del av arbeidet. Hvordan den ringer, går tilbake, finner siste sikre punkt og tar opp riktig spor igjen sier mye om hundens erfaring og sporevne.
For oss er tilbakegang viktig. Hunden skal kunne arbeide selvstendig, men når jakten er slutt ønsker vi en hund som orienterer seg tilbake mot fører eller utgangspunkt og ikke fortsetter planløst i timevis.
Drevtiden varierer med individ, viltart, terreng og situasjon. Noen drev varer få minutter, andre betydelig lenger. Et langt drev er ikke nødvendigvis bedre dersom hunden samtidig mangler kontroll, tapsarbeid eller tilbakegang.
Jaktlyst er i stor grad medfødt. Trening kan forme hvordan hunden bruker den, men vi kan ikke trene frem den samme motoren i en hund som mangler den fra starten.
Det er lett å bli utålmodig med en ung jaktterrier. Noen viser svært mye tidlig, mens andre trenger tid før brikkene faller på plass. Alder alene forteller derfor lite om hvor langt hunden bør være kommet.
Vi ønsker å gi den unge hunden gode muligheter til å lykkes, men samtidig la den løse mest mulig selv.
Innkalling, håndtering og kontakt bør trenes før jaktlysten virkelig slår inn.
Begynn i oversiktlige terreng og situasjoner hvor hunden har en reell mulighet til å forstå oppgaven.
Ikke hjelp så mye at hunden aldri lærer å løse tap, søke ut eller ta egne beslutninger.
En hund som trenger noen måneder ekstra kan fortsatt bli en svært god jakthund.
Det finnes ikke én innjagingsoppskrift som passer alle tyske jaktterriere.
Vi ønsker ikke bare mest mulig motor. For oss er den komplette jaktterrieren en hund med jaktlyst, godt søk, drevsikkerhet, brukbart tempo, tydelig mål, evne til å løse tap og god tilbakegang. Det er kombinasjonen av egenskapene som gjør hunden praktisk på jakt.
Det er på allsidigheten tysk jaktterrier virkelig skiller seg ut. Den samme hunden kan brukes på flere viltarter, men kravene til søk, fart, los, kontakt og arbeidsmåte varierer mye fra jaktform til jaktform.
Derfor bør innjagingen formes etter hva hunden faktisk skal brukes til. En god drivende hund må ikke bare finne vilt og følge det. Den må arbeide på en måte som gjør jakten praktisk, oversiktlig og jaktbar.
Tysk jaktterrier kan være en svært interessant drivende hund på både elg og hjort. Den lille størrelsen gjør at hunden kommer lett gjennom tett skog og vanskelig terreng, mens jaktlysten og sporevnen gjør at mange individer arbeider målrettet når de først finner riktig vilt.
På hjort ønsker vi en hund som søker ut, finner foten og får viltet på beina uten å legge unødvendig hardt press på det. Passe fart kan være en stor fordel. Når hunden ikke presser for hardt, kan hjorten lettere bruke terrenget og gi mer kontrollerte situasjoner for postene.
Det samme prinsippet er interessant på elg. En tysk jaktterrier kan både følge elg som drivende hund og, avhengig av individ og situasjon, arbeide tettere på viltet. For oss er det viktigere at hunden arbeider klokt og jaktbart enn at den bare viser mest mulig fart og intensitet.
Tysk jaktterrier kan være svært effektiv som drivende hund på rådyr, særlig i mindre skogteiger, tett vegetasjon og terreng hvor en liten og smidig hund kommer lett frem.
Samtidig er rådyr en viltart hvor hundens fart og press betyr mye. Enkelte jaktterriere går svært hardt på og kan få rådyret til å strekke raskt ut. Andre individer arbeider roligere og kan få viltet til å ture mer i området.
Personlig foretrekker vi en hund med middels fart og god kontakt med rådyret. Målet er ikke nødvendigvis lengst mulig drev, men et drev som er jaktbart og hvor postene får tid til å følge med, vurdere situasjonen og eventuelt avgi et forsvarlig skudd.
Villsvin er en av viltartene tysk jaktterrier forbindes sterkest med internasjonalt. Her kommer mye av det rasen er utviklet for tydelig frem: stor jaktlyst, vilje til å gå inn i tett vegetasjon, utholdenhet og evnen til å arbeide tett på krevende vilt.
Men råskap alene gjør ikke en god villsvinhund. Hunden må lære å lese viltet og forstå hvor grensen går. Den skal kunne skape press og holde kontakt uten å kaste seg ukritisk inn i nærkamp.
Dette er spesielt viktig med unge hunder. Erfaring bør bygges gradvis slik at hunden får lære hvordan villsvin reagerer og hvordan den selv kan arbeide effektivt uten å ta større risiko enn nødvendig.
Fra 1. juli 2026 bruker regelverket begrepet drivende hund. En drivende hund er definert som en hund som forfølger og driver viltet foran seg med los over lengre tid.
Drivende hund kan brukes under jakt på blant annet elg, hjort og rådyr. For drivende hund som brukes på disse tre viltartene må mankehøyden ikke overstige 41 cm.
Det betyr at tysk jaktterrier, når hunden holder seg innenfor høydekravet, kan brukes som drivende hund på både elg, hjort og rådyr.
Under jakt på rådyr er bruk av drivende hund tillatt fra og med 25. september og frem til jakttidens slutt.
Regelverket stiller også krav om at ikke flere enn to løse hunder samtidig får forfølge det samme dyret under jakt.
Se gjeldende regelverk hos Lovdata →Under bakken møter hunden en helt annen jakt enn over bakken. Føreren kan ikke hjelpe på samme måte, plassen er begrenset og hunden må løse situasjonen selv. Derfor betyr mental styrke, arbeidsmåte, erfaring og sikkerhet svært mye.
Det er også forskjell på hvordan vi ønsker at hunden skal arbeide på rev og grevling. En god hihund er ikke bare modig. Den må kunne tilpasse arbeidet til situasjonen.
Når hunden går inn i et naturhi, forsvinner mye av førerens mulighet til å påvirke situasjonen. Hunden må selv lokalisere viltet, tolke reaksjonene og velge arbeidsmåte.
Derfor bør en ung hund bygges gradvis. Det viktigste er ikke hvor tidlig den går inn, men at den får erfaringer den klarer å håndtere og utvikler trygghet i arbeidet.
På rev ønsker vi normalt et arbeid som skaper nok press til at reven velger å forlate hiet. Hunden må tørre å gå inn og holde kontakten, men arbeidsmåten skal samtidig gi reven mulighet til å flytte seg.
Over bakken handler arbeidet om minst like mye. Jegerne må plassere seg slik at hiåpninger, terreng og sikre skuddretninger er kontrollert før hunden settes inn.
God hijakt på rev er derfor et samspill mellom hundens arbeid under bakken og jegernes vurderinger over bakken.
Ved hijakt på grevling ønsker man ofte en mer stabil situasjon enn på rev. Hunden skal lokalisere grevlingen og holde kontakten slik at føreren kan bestemme hvor arbeidet foregår under bakken.
Føreren bruker hundens mål og peileutstyret til å lokalisere situasjonen. Ved graving kan små feil i posisjonsbestemmelsen bety mye ekstra arbeid, og forholdene i bakken kan endre seg raskt.
Dette er fysisk krevende jakt både for hund og fører. Hunden må overvåkes nøye, og det må hele tiden vurderes om situasjonen er forsvarlig å fortsette.
Minkjakt gir jaktterrieren mulighet til å bruke mye av det rasen har naturlig: nese, intensitet, smidighet, gravevilje og interesse for trange skjul.
Jakten foregår gjerne langs vann, bekker, øyer, steinurer, brygger og strandsoner. Hunden må undersøke områder hvor minken kan gjemme seg og markere når den finner fersk vitring eller lokaliserer viltet.
Arbeidet kan skifte raskt mellom søk, sporing, markering, graving og kontakt. Derfor er innkalling og førerkontroll fortsatt viktig selv om hunden skal arbeide selvstendig.
Med riktig trening kan tysk jaktterrier også brukes til søk og apportering av felt fugl. Rasens arbeidslyst og svømmeevne gjør at mange individer tar vannarbeid naturlig, men apporteringen må fortsatt trenes.
Vi starter helst på land. Hunden skal forstå at den skal gripe, bære og komme tilbake med apporten. Deretter flyttes treningen gradvis til grunt vann før avstand og vanskelighetsgrad økes.
På praktisk andejakt må hunden kunne søke etter skadet eller felt fugl både langs land og i vegetasjon og gå ut i vann når det er nødvendig.
Vannarbeid krever også sikkerhet. Temperatur, strøm, bølger, is og avstand må vurderes før hunden sendes ut. Vi bruker redningsvest på hundene i mange slike situasjoner.
Tysk jaktterrier kan ha svært høy smerte- og arbeidsvilje. Det betyr at hunden ikke nødvendigvis avslutter selv når situasjonen begynner å bli farlig. Føreren må derfor være den som setter grensen.
Følg hunden og forstå hvor den befinner seg, særlig ved hi og jakt i uoversiktlig terreng.
Dette er ikke bare lydighet. Det er ferdigheter som kan avslutte en situasjon før den blir farlig.
En hund med mye skarphet kan trenge andre rammer enn et individ som arbeider mer avmålt.
At tysk jaktterrier kan brukes til mange jaktformer betyr ikke at hunden automatisk behersker dem alle. De beste resultatene kommer når føreren kjenner individet, bygger erfaring gradvis og trener mot de oppgavene hunden faktisk skal løse.
Målet med innjagingen er ikke den tidligste eller mest ekstreme hunden. Målet er en jaktterrier som bruker egenskapene sine riktig, samarbeider med føreren og fortsatt fungerer når jaktdagen og mange jaktsesonger skal gjennomføres.
