Når skuddet ikke gir det utfallet vi ønsket, begynner ansvaret. Godt ettersøksarbeid handler om ro, observasjon, riktige vurderinger og en hund som får arbeide på best mulig grunnlag.
Ettersøk er en viktig del av ansvarlig jakt. Målet er å finne skadet vilt og avslutte situasjonen så raskt og effektivt som forholdene tillater – uten å gjøre et vanskelig spor vanskeligere enn nødvendig.
Mye avgjøres før hunden begynner å arbeide. Hvor stod dyret? Hvordan reagerte det i skuddet? Hvilken retning tok det? Hva finnes på skuddplassen – og hvilke opplysninger kan ettersøksekvipasjen få før søket starter?
Ro, nøyaktige observasjoner og en urørt sporstart gir ettersøksekvipasjen et langt bedre utgangspunkt.
Ha kontroll på hvor du stod, hvor dyret stod og stedet der det forsvant ut av syne.
Dyrets reaksjon i skuddet, bevegelse og fluktretning kan gi viktige opplysninger senere.
Se etter sportegn uten å trampe ned området eller ødelegge sporstarten for hunden.
Unødvendig ferdsel, mennesker og hunder i området kan gjøre et krevende ettersøk enda vanskeligere.
En grundig og kontrollert undersøkelse av skuddplassen kan gi viktig informasjon om treffet. Se systematisk – og la funnene bli liggende dersom ettersøksekvipasjen skal overta.
Mengde, farge og plassering kan gi informasjon, men fravær av synlig blod er ikke bevis på bom.
Hår på skuddplassen kan være et viktig sportegn og kan bidra til vurderingen av hvor dyret er truffet.
Små beinbiter eller andre vevsrester kan gi viktig informasjon om treffområdet.
Vominnhold, avføring, fotavtrykk og fluktretning kan være viktige brikker når videre søk planlegges.
Manglende blod, hår eller andre tydelige sportegn på skuddplassen er ikke alene nok til å konkludere med at dyret er uskadd. Dersom treff ikke kan utelukkes, må situasjonen følges opp som et mulig treff og ettersøk gjennomføres på riktig måte.
Unngå å handle på autopilot. Ta vare på informasjonen du allerede har før du begynner å bevege deg: hvor dyret stod, reaksjonen i skuddet, fluktretningen og stedet der du sist så det.
Se etter reaksjonen i skuddet og hvordan dyret beveger seg videre. Fest stedet der du sist ser dyret mot tydelige punkter i terrenget. Retning og reaksjon kan bli viktige opplysninger senere.
Noter eller marker hvor du selv stod, hvor dyret stod i skuddet og hvor det forsvant. Avstander og vinkler oppleves ofte annerledes når man senere står nede i terrenget.
Gå kontrollert fram og se etter hår, blod, beinfragmenter, vominnhold, fotavtrykk og andre tegn. Unngå å tråkke unødvendig rundt i området eller videre langs mulig fluktretning.
Fravær av synlig blod er ikke det samme som et sikkert bomskudd. Dersom dyret ikke finnes og du etter undersøkelsen ikke kan utelukke treff, skal situasjonen følges opp som mulig treff.
Fortell hva du så og hva som er funnet på skuddplassen. Vis skytterposisjon, dyrets plassering og fluktretning. Jo bedre informasjon ekvipasjen får, desto bedre kan søket planlegges.
Ekvipasjen vurderer sporstart, sportegn, vind, terreng og situasjon før hunden settes på sporet. Et rolig og minst mulig forstyrret utgangspunkt gir hunden bedre arbeidsforhold.
Dersom tegnene tyder på treff eller situasjonen fortsatt er usikker, kan videre tråkking, flere personer eller et lengre søk til fots gjøre arbeidet vanskeligere. Marker det du har funnet og gi ettersøksekvipasjen et så ryddig utgangspunkt som mulig.
Den som skyter mot vilt under jakt skal forvisse seg om viltet er truffet. Den umiddelbare undersøkelsen av og rundt skuddstedet er derfor en del av ansvaret etter skuddet.
Finner du ikke dyret og kan du etter den umiddelbare undersøkelsen ikke utelukke at det er truffet, skal ettersøk settes i gang. Det skal ikke jaktes på nye dyr mens ettersøket pågår.
Ved ettersøk etter hjortevilt, villsvin og muflon skal kommunen varsles dersom dyret ikke er funnet innen utgangen av den dagen det ble såret.
Når hunden settes på sporet begynner en ny del av arbeidet. Føreren må lese hunden, terrenget, funn underveis og informasjonen fra skuddplassen som én helhet. Det handler ikke bare om å følge en linje gjennom skogen – men om å forstå hva sporet forteller.
Hunden trenger et ryddig utgangspunkt og mulighet til å løse oppgaven uten unødvendig styring. Tempo, linearbeid og førerens påvirkning må tilpasses hunden og situasjonen.
Endringer i tempo, intensitet, søksmønster og retning kan være viktig informasjon. Sammen med sportegn, terreng og tidligere funn hjelper dette føreren med å vurdere arbeidet underveis.
Målet er ikke å vise hvor langt en hund kan spore. Målet er å finne skadet vilt og få avsluttet situasjonen så raskt og forsvarlig som forholdene tillater.
Et spor kan gå gjennom tett skog, myr, hogstfelt, vei, bebyggelse eller områder med ferske spor etter andre dyr. Vær, vind, nedbør, liggetid og forstyrrelser påvirker også arbeidet.
Ekvipasjen må hele tiden vurdere informasjonen den får, lese hundens arbeid og være villig til å justere når situasjonen endrer seg.
Ved ettersøk etter hjortevilt, villsvin og muflon skal kommunen varsles dersom dyret ikke er funnet innen utgangen av den dagen det ble såret.
Jegeren eller jaktlaget skal gjennomføre ettersøket fram til dyret blir avlivet eller funnet dødt, eller kommunen beslutter at ettersøket skal avsluttes. Kommunen kan også velge å ta ledelsen av eller bistå i det videre ettersøket.
Et godt ettersøksarbeid bygges lenge før den virkelige situasjonen. Se hvordan vi trener spornøyaktighet, ro, vanskelighetsgrad og erfaring steg for steg.
Tilbake til jakt, jakthunder, ettersøk, trening og erfaringer fra felt.
